(Mel.: Folketone fra Setesdal)
Norges høytidsstund er kommen:
Åpnet har seg tingets hall.
Høyt og lydt i Helligdommen
røster nå hver norges dal.
Agdesid og Trøndelagen
sammen nå kan veksle ord.
Dovre i sin døl er dragen
nå til tinge for sitt Nord.
Se, der sitter Gudbrandsdalen
i en gammel gubbe grå.
Når han reiser seg i salen
hører alle fylker på.
Blå som sine egne fjorder
sitter de der vesterfra,
høye Oppland tar til orde
som på sitt heidsivia.
Der er horden og hålogen.
Dølen taler landets rett.
Som den klare øks i skogen
dypt og hjemlig klinger det.
Norge hører gamle stemmer,
Asbjørns røst fra Medalhus.
Onde tiders flukt forglemmer
dets erindring i sin rus.
Nidaros og Bjørgvin sitter
der i gjeve borgermenn.
I en dommer og en ridder
triner Oslo fram igjen.
Å, Hva fryd for dine tårne,
Akershus i hviten sky!
Herredag av odelsbårne
samles atter i ditt ly.
Håkons hall og Olavs Kirke
reise ville de av grus.
Ha, det var Normannavirke.
Var det ikke Akershus?
Og hva fryd for dine tårne,
så du Håkons tid igjen.
Det beror på norges kårne:
Tidens guder er dens menn.