De Hellig Tre Konger i Østerlide
til Betlehem lystet de seg å ride.
De hadde jo sett forjettelsens stjerne.
Den viste dem veien dithen fra det fjerne.
Om dagen den satt som en rose på himlen,
om natten fordunklet den stjernevrimlen.
Den fulgte dem tro gjennom Midians ørk,
den lyste dem fram gjennom natten så mørk.
I tredve netter og tredve dager,
de la sikkert tusende mil tilbake.
Så kom de forbi Kong Herodes palass.
Han satt just i glaset i all sin stas:
"Ærverdige herrer, haster det så?"
- "Vi vil ikke inn, vi vil Betlehem nå.
Der Kongenes Konge fornylig er båren
av jomfru så ren som uskyldighetståren.
Å bringe Ham hyllest, det kalte oss dit.
Farvel Kong Herodes! Du spiller vår tid."
"Nei", - ropte Herodes, så falsk og forstilt,
"En narr han som kaller sin hviletid spilt.
Ta sadlene bare av dyrenes rygg!
Så fôrer jeg hestene deres med bygg,
jeg setter Dere på tronen min glad,
reis bare ikke forbi meg i dag."
- "Da skulle jo reisen vår være forødt.
Det gjelder jo barnet som nylig er født.
Vi Ambra og Virak og Myrra det bringer,
skjønt alt jorden har er for fattig og ringe."
Da ropte Herodes til spott og til tort:
"Hvorfor er den ene av dere så sort?"
"Herodes, han Konge av Morenland er
og gjør seg hvit bare med perler og fjær,
men plukket visst gjerne hver edelsten av
og kronen og alt til den nyfødte ga."
Da fnyste Herodes - han ønsket slett ei
stor lykke de østerlands vise på vei.
Men Gud selv var med dem, og stjernen den brant,
så inn gjennom Betlehems porter de fant,
og stanset slett ikke før stjernen sto stille,
da hadde de funnet den skatten de ville.
Der lå i en stall i en krybbe med strå
den nyfødte spådommen tydet på.
Maria og Josef lå foran på kne,
ja knelende lå det umælende fe.
De Hellig Tre Konger ei gjorde det bedre.
Det syntes de ikke var seg å fornedre.
De tente trearmede Kjerter dertil,
og Ambraen brente i viet ild.
Men vindene bar gjennom blåeste luft
Til konning Herodes den deilige duft.
Han kjente i hjertet et hemmelig stikk,
og mennene skalv for hans arrige blikk.